Det er sjelden jeg blogger om politikk nå, men den siste tidens hendelser i Trondheim har lokket meg til å gjøre det. Saken er den at kommunen risikerer å tape 600 millioner kroner etter å ha investert deler av Kraftfondet i kompliserte finansielle derivat, nemlig Collateralized debt obligation (CBO). Rådmannen sier nå at "vi skjønte ikke hva disse produktene var," mens Kraftfondets to eksperter sier de skjønte risikobildet. Yngve Brox, gruppeleder for Høyre, har sagt at han tror på ekspertene og at rådmannen enten husker veldig feil eller så snakker han ikke sant. Rådmannen føler da han mangler tillit, og går av som rådmann, men fortsetter, med samme lønn, som seniorrådgiver.

Egentlig trengs det ikke mer enn den oppsummeringen der. Men jeg har noen ting jeg lurer litt på.

• Hvordan i alle dager kan personer som forvalter kommunale midler, som skal gå til velferd, skole, helse og alt sånt, satse pengene i kompliserte finansielle derivat? En ting er aksjefond, men der er risikoen relativt kjent og beskjeden, noe annet er ting man ikke skjønner hva er...
• Hvordan kan disse investeringene ikke ha blitt dokumentert? De forvalter milliardverdier og sier "Vi satt rundt et bord og tok beslutninger. Ikke alt ble skriftliggjort og slik skulle det ikke vært gjort." Var det ingen som reagerte underveis?
• Hvordan kan kommunen mene at det er riktig at en rådmann som har det øverste ansvaret for en slik skandale skal fortsette som seniorrådgiver? Hva skal han rådgi om?

Det siste punktet finner vi svar på her; "Fagerbakke (varaordfører, SV) antar at Glørstad vil få oppgaver som er knyttet opp til økonomi" og "jeg er veldig glad for at vi får nyte godt av hans kompetanse også videre, forteller Fagerbakke." Dermed burde det være ganske klart at SVs varaordfører i Trondheim ønsker å ha en tidligere rådmann som har vært med å bruke penger på noe han ikke skjønner hva er som rådgiver for økonomiske spørsmål, siden han har så god kompetanse. Jeg spør meg selv om prinsippet Fagerbakke legger til grunn er at brent barn skyr ilden..

I dagens DN har Kjetil B. Alstadheim en analyse av situasjonen i KrF, der han setter fingeren på noe veldig sentralt, som vi har vært opptatt av lenge. Han skriver blant annet: ”Hansen og de verdiliberale står mot de kristenkonservative. Samtidig er noen av dem som støtter Hansens ønsker om en tøffere linje mot Israel, en mykere linje mot homofile og en mer liberal linje for alkohol, uenig med henne i at KrF bør være et klart borgerlig parti.”

Det er de aller færreste partier forunt å ha en enhetlig velger- og medlemsmasse, men som Alstadheim påpeker har KrF en kanskje spesielt sprikende skare av følgere.

Utfordringen i KrF er at det i utgangspunktet kun finnes ett minste felles multiplum: Kristen tro. Man har prøvd seg med kampanjer tidligere som skulle overbevise velgere om at man ikke trenger å være kristen for å stemme KrF, men all den tid partiet opererer med en bekjennelsesplikt for tillitsvalgte, vil de aktive i KrF være kristne. Dagfinn Høybråten ynder å si at selv om partiet har en bekjennelsesparagraf i lovverket sitt, skal vi ikke ”granske hjerter og nyrer”. Hva han mener med det, kan være vanskelig å forstå – mener han at folk skal lyve om livssynet sitt for å bli valgt til verv i KrF? Eventuelt kan dette utsagnet være et oppgjør med den litt stygge henfallenheten noen i partiet kan ha hatt til å ville vurdere og ”veie” sine KrF-venners tro.

(Her ligger nok også noe av grunnen til at motsetninger så lett blir så bitre i KrF, nemlig at når man kritiserer KrF-kollegers politikk, blir det så veldig lett oppfattet som en kritikk, eller i verste fall en nedvurdering, av deres kristentro, fordi politikk og kristentro henger så nøye sammen i KrF.)

Problemet som Alstadheim påpeker, og som de Rege Gårdsvoll også ved flere anledninger har gitt uttrykk for at eksisterer, er at man beveger seg langs to akser i KrF.

Man kan (i teorien) være dypt verdikonservativ, og likevel mene at KrF bør orientere seg mot venstre i det politiske landskap. Man kan også være verdiliberal, og tenke seg en orientering mot de konservative og liberalistiske partiene på høyresiden. Høyre-venstre-aksen omfatter slik sett både økonomiske og sosiale orienteringer, som normalt ville vært representert ved to ulike akser, og det er dette som gjør KrF så spesielt, nemlig at vi opererer langs en tredje akse. Verdiaksen er vanskelig og dessuten – så lenge man ikke angir kriterier for ”liberal” og ”konservativ” i KrF-sammenheng - dypt subjektiv, fordi Inger Lise Hansen, Gunnar Prestegård og jeg sannsynligvis vil plassere Inger Lise Hansen på tre ulike steder på denne aksen. Imidlertid er det mulig å plassere seg selv relativt nøyaktig på denne skalaen, hvis man sammenligner seg med andre.

Det vi i denne sammenhengen ikke har berørt så langt, er spørsmålet om et kristent parti versus et kristendemokratisk parti, selv om det helt klart har en innvirkning. De som ønsker at KrF skal være et kristent parti befinner seg ofte på den verdikonservative siden, og tar gjerne skarpt avstand fra venstresiden og deres ”avkristningspolitikk”, og kan slik sett ofte plasseres i øvre høyre del av diagrammet vårt over. Imidlertid kan det også her være variasjoner.

Ber man et tilfeldig utvalg på 100 KrF-medlemmer plassere seg på dette diagrammet, vil man sannsynligvis få prikker på (i alle fall nesten) 100 forskjellige koordinater, mer eller mindre likt fordelt på de fire delene av diagrammet. Det er Dagfinn Høybråtens store problem og utfordring akkurat nå.

Følgende melding dukket nettopp opp på Twitter: Fantastisk Dagfinn! http://www.krf.no/ikbViewer/page/krf/blogg/artikkel?p_document_id=33828&blogg=16273

Wow, tenkte jeg. Uvant av Dagfinn å bruke så sterke ord, men fint at han støtter Inger Lise (i alle fall som medpolitiker, om ikke i mening) nå når hun trolig har det ganske tøft mediemessig.

Men så tenkte jeg: stemmer dette? vel en rask kikk på krf.no viste at dette ikke var med i oversikten over Dagfinn's siste bloggposter. Jeg gikk da inn på den siste han la ut, og fant følgende kommentar:

Hvorfor skal Dagfinn legge inn en kommentar, og så skal den samme, ordrett dukke opp på bloggen hans senere? Jeg kan en del databaser, og tenkte at her kan det være en bug i KrFs nettsider: hva om dette var en kommentar med id 33828 og så bestemmer blogg=16273 (se i linken) hvilken blogg dette skal tilhøre? Vel, jeg gikk inn på Laila sin blogg, og la inn document id lik 33828 og fikk følgende link: http://www.krf.no/ikbViewer/page/krf/blogg/artikkel?p_document_id=33828&blogg=16367 som vises under her:

Med andre ord: dersom du vet p_document_id for en kommentar eller en bloggpost, kan du legge inn hva du vil på en KrF-blogg... Så da er spørsmålet; hvem gjorde dette første gang, og begynte å spre linken?

UPDATE: fant nå ut at dersom du søker på Inger Lise Hansen på nyhetssøk med Kvasir kommer dette opp som et treff. Ingen konspirasjon med andre ord... men KrF bør gjøre noe med implementeringen av bloggene sine. En metode er å skille mellom id på blogginnlegg og id på kommentarer, noe jeg har gjort.

Borgerinitiativet mot EUs datalagringsdirektiv oppfordrer regjeringspartienes forhandlere til å si et endelig nei til at datalagringsdirektivet skal bli en del av norsk lov. Borgerinitiativet følger opp bloggstafetten mot datalagringsdirektivet fra i sommer.

Mandag 28.september møtes forhandlerne til Ap, SV og SP for å bli enige om regjeringens felles program for den neste fireårsperioden. Oppfølgeren til Soria Moria-erklæringen.

14.juli i år ble bloggstafetten mot datalagringsdirektivet lansert. Over 130 bloggere oppfordret partiene generelt og regjeringen spesielt om å ta stilling til EUs datalagringsdirektiv, og si et klart og tydelig nei til at direktivet skal bli norsk lov. I tillegg ble partiene oppfordret til å si ja til om nødvendig å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen for å stanse direktivet.

Av stortingspartiene har Venstre og SV programfestet å bruke reservasjonsretten mot direktivet. FrP og SP har landsstyrevedtak om det samme. KrF er mot direktivet, men vil se konsekvensene av å bruke reservasjonsretten. Høyre er ikke villig til å bruke retten, mens Ap ikke har tatt stilling til direktivet ennå.

En rekke partier utenfor Stortinget, organisasjoner og enkeltpersoner har tatt klart og tydelig stilling mot at direktivet blir en del av norsk lov, og oppfordrer regjeringen til ikke å ta direktivet inn i norsk lov. Siden januar 2008 har det eksistert ulike former for opprop, epostaksjoner, Facebook-grupper som alle er motstanderen av datalagringsdirektivet.

I juni 2008 sa to av våre fremste jurister på europarett Finn Arnesen & Fredrik Sejersted ved senter for europarett, UIO, i en betenkning bestilt av IKT-Norge at det ved bruk av reservasjonsrett materielt sett synes å være svært beskjedne deler av EØS-avtalens Vedlegg IX som vil bli direkte ”berørt”. Samtidig sa regjeringens egen personvernkommisjon at de ikke kunne støtte en innføring av direktivet fordi grunnlaget for innføring av direktivet ikke er tilstrekkelig dokumentert.

Gjennom bloggstafetten tidligere i år og Borgerinitativet nå forener vi kreftene for å stå sterkere sammen. Vi synliggjør en uvanlig bred politisk allianse for personvern og mot datalagringsdirektivet. Alliansen strekker seg inn i regjeringspartiene.

Datalagringsdirektivet er et angrep på den retten hver og en av oss har til å beskytte vårt privatliv. Personvernet innebærer en rett til å være i fred fra andre, men også en rett til å ha kontroll over opplysninger om seg selv, særlig opplysninger som oppleves som personlige. Etter EMK artikkel 8 er personvern ansett som en menneskerettighet.

Med en mulig norsk implementering av Datalagringsdirektivet (direktiv 2006/24/EF), som pålegger tele- og nettselskap å lagre trafikkdata om borgernes elektroniske kommunikasjon (e-post, sms, telefon, internett) i inntil to år, vil nordmenns personvern bli krenket på det groveste.

Datalagringsdirektivet ble vedtatt av EU 15.mars 2006, men fremdeles har den norske regjeringen ikke offisielt tatt stilling til om direktivet skal gjøre til norsk lov eller ikke. Gjennom EØS-avtalen har Norge en reservasjonsrett. Denne har aldri før blitt brukt, men så har man heller aldri stått overfor et direktiv som representerer en så stor trussel mot demokratiets grunnleggende verdier som det datalagringsdirektivet gjør.
I februar iår ble det klart at EU-direktivet må innføres, etter at EU-domstolen avsa dom i saken Irland hadde anlagt mot EU-kommisjonen.

Vi som publiserer dette oppropet slutter oss til “Borgerinitiativet mot EUs datalagringsdirektiv”, og er enige i oppfordringen om å be be Ap, SV og SP gjennom regjeringsforhandlingene si et klart og tydelig nei til at EUs datalagringsdirektiv skal bli en del av norsk lov.

Dette verk av Per Aage Pleym Christensen, Lars-Henrik Paarup Michelsen, Carl Christian Grøndahl og Knut Johannessen er lisensiert under en Creative CommonsNavngivelse-Ingen Bearbeidelse 3.0 Norge lisens.

Dagbladet har en sak på gang. Erna Solberg er nemlig, som de fleste vet, ikke i samme vektklasse som for eksempel Siv Jensen, og Dagbladet er bekymret. De er redde for at vi, velgerne, ikke skal klare å se forbi Solbergs ekstra kilo og derfor ikke kommer til å stemme på henne. De har til og med hentet inn en kommunikasjonsekspert, Kjell Terje, som har snakket med opptil flere av sine venner for å finne ut om det er umoralsk av ham å gå ut med dette. Jeg vet ikke jeg, jeg syns det virker som om han koser seg verre med å stille seg til doms over en overvektig kvinne, og til alt overmål en partileder. Hun ikke har kontroll, sier Kjell Bjarn--- eh, Kjell Terje, og sier det vi alle visstnok tenker: Hvis hun ikke kan holde sin egen kropp under kontroll, hvordan skal hun da styre landet? Kjell Terje sier ikke rett ut at han mener dette, nei, han gjemmer seg selvfølgelig bak et teppe av “sånn opplever folk det” og “sånn vil vi forstå det, for sånn tenker vi mennesker”. Hans råd: At Erna gir et intervju og snakker om vekta si, “skjærer ut faenskapet en gang for alle”. Nå er nemlig situasjonen så kritisk for Erna Solberg og Høyre at det er det eneste som vil fungere. Han velger altså å lett hoppe bukk over at Solberg flere ganger har snakket om kropp og vekt i media.

Etter at jeg leste saken i slutten av forrige uke, har jeg måttet gå noen runder med meg selv. Jeg har selv kommentert utseendet til Solberg gang på gang, vanligvis omtrent slik: “Erna kunne vært så flott hvis hun bare...”, “Jeg tror det er en nydelig dame under alle kiloene der et sted”. Jeg har også tenkt i mitt stille sinn at hvis Siv Jensen har tid til å trene og holde seg i knallform, hva med Erna Solberg? Alle disse tingene er tull. Erna Solberg har mindre tid til å trene og holde seg i form enn Siv Jensen fordi hun pendler til Bergen, og fordi hun har en familie som sannsynligvis (og forhåpentligvis!) får førsteprioritet når Solberg har fri. Erna Solberg ER flott, og en nydelig dame. Aldri har vel det vært mer tydelig enn i denne valgkampen, for Høyre har tydeligvis gravd litt i kassa og spandert en stylist eller sminkeopplæring på Solberg.

I dag er Inga Marte Thorkildsen ute i Dagbladet og ber folk slutte å mobbe Solberg for vekta, og etter å ha sett forsiden sendte jeg avgårde et rasende kvitter: “Sigrid: blir så provosert av kroppskjøret til Dagbladet at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Erna er flott!” Ubevisst gjorde jeg her to ting jeg overhodet ikke har noen respekt for når andre gjør det: For det første kalte jeg henne “Erna”. Jeg blir kraftig irritert av at vi behandler kvinnelige og mannlige politikere ulikt på dette området, og bestreber meg vanligvis på å omtale de kvinnelige partilederne ved etternavn i like stor grad som de mannlige. Vi “eier” ikke noen større del av Erna Solberg, Siv Jensen, Kristin Halvorsen, Liv Signe Navarsete eller noen av de andre bare fordi de er kvinner, og de har krav på like respektfull omtale som Jens Stoltenberg, Dagfinn Høybråten og Lars Sponheim. For det andre aksepterte jeg premisset til Dagbladet, nemlig at denne saken har noen som helst slags plass i en valgkamp. Erna er politiker, ikke skjønnhetsdronning, og hennes utseende og helse er hennes sak. Saker om utseendet til partilederne er det mange av, men hva i alle dager har de med valget vi skal gjøre om to uker? At Sponheim har klart å gå ned i vekt og er i god form, at Stoltenberg sykler, at Jensen er topptrent? Flott for dem, men det er ikke relevant for hvem som bør bli vår neste statsminister.

(PS: Til slutt i Dagbladets sak med kommunikasjonsekspert Kjell Terje, kommer en uttalelse som vel må være toppen av arroganse: “Det kan godt være at mine ubehagelige påpekninger her dessuten kan ha en mobiliserende effekt.” Ærlig talt, Kjell Terje, tror du Høyre har behov for å ta råd via Dagbladet? Hadde de ønsket seg råd fra deg hadde de antagelig engasjert deg. Skal man dømme etter kvaliteten på rådene dine hadde de hatt råd til det. 2,50 og en Bugg?)

(PPS: Det jeg ikke har nevnt i denne posten er det ulike kroppsfokuset på mannlige og kvinnelige politikere - som andre har nevnt før meg er det for eksempel ingen som reagerer på at Bjarne Håkon Hanssen (som forøvrig også stilte i treningstøy i en avis her en dag), Per-Kristian Foss og tidligere altså Lars Sponheim ikke akkurat er (var) sylfider de heller - og noen spekulasjoner rundt Dagbladets motiv for å kjøre denne usedvanlig lite seriøse saken. Kommer muligens tilbake til dette.)